Den første Admir

Rolleliste: Kong Gruber/Forteller (Tormalin)
Prinsesse Hermine/Volven (Månestråle)
Prins Adler/Fredløs/Wedan (Jupiter)
Ida Foss (Marguerita)
Turi Elverhøy (Millian)
Væpner Jomar (Kongens herold) (Aurelius)

FØRSTE AKT:

SCENE 1

Forteller: Denne historien skjedde før vår tidsregning, og etter sigende et sted i Midtfirda. Kongen (viser til seg selv), ja for det var en konge i Allfirda den gangen, var ingen god konge, og han regjerte med hard hånd fra sitt slott i Midtby. Barna til kongen dro rundt i riket og utførte trofast alle slags oppdrag for sin far. Vår historie starter på slottet nesten 10 år før den første admiren kom.

Herolden: Herre konge, dine barn er kommet.
Kongen: (Utålmodig, vifter med hånden)
Vis dem inn.
Herolden: Får jeg presentere: Hans kongelige høyhet kronprins Adler!
(Adler kommer inn og bukker for kongen før han stiller seg ved siden av tronen.)
Herolden: Hennes kongelige høyhet prinsesse Hermine!
(Prinsessen gjør sin entre.)
Kongen: Les opp, herold, og lytt nøye, mine barn.
(Herolden kremter, ruller ut en papirrull og begynner å lese)
Herolden: I det ellevte år av Kong Grubers styre fikk jeg, Egil Malle, i oppdrag å kreve inn kongens skatter i landsbyen Stav. Som befalt, dro jeg dit i følge med fire soldater. Vel fremme kunne jeg se at bøndene hadde samlet seg på en slette utenfor landsbyen. Jeg gikk dit, og en av landsbyens menn, en Morten Foss, møtte meg. Han forklarte at årets avling hadde vært særdeles dårlig, og at landsbyen ikke kunne oppfylle sine forpliktelser til kongen. Da jeg utmerket godt vet hvilke ringe forpliktelser kongen pålegger sine undersåtter, og dessuten ikke er ukjent med en slik upatriotisk holdning blant bøndene, la jeg lite vekt på bondetampens uttalelser og krevde istedet kongens rett. Bøndene nektet imidlertid å utlevere det korn kongen har krav på, og opptrådte så truende at jeg så meg nødt til å trekke meg tilbake. Jeg dro selvfølgelig straks hit for å melde fra til kongen, da vi ikke kan la en slik holdning spre seg.
(Herolden ruller papiret sammen igjen og ser på kongen).
Herolden: Undertegnet Egil Malle, skatteoppkrever.

Kongen: (Myndig, og henvendt til barna) Dere forstår selvfølgelig alvoret ?!
Hermine: (Nikker ivrig) Selvfølgelig.
Adler: (Litt treig) Øh-ja.
Kongen: (Reiser seg fra tronen og roper. Er tydelig sint)
En slik holdninger farlig og utålelig, og må stoppes ! Ta med dere førti av mine beste menn og utslett denne landsbyen.
Barna: (I kor) Ja, herre konge. (De snur seg og går)
Kongen: (Roper etter barna) Og der skal ikke være sten tilbake på sten. Og la bikkjene få kose seg med likene til skrekk og advarsel for alle andre. (lavmælt til herolden etter at barna er forsvunnet) Disse bøndene blir mer og mer uregjerlige for hvert år...


SCENE 2

Forteller:På vei til landsbyen Stav har prinsen og prinsessa slått leir. De samtaler seg imellom...

Hermine: Var det ikke her i området at du hadde den her lille bondesnuppa, da ?
Adler: Mmm.
Hermine: (ler litt) Hva var det nå hun het igjen ?
Adler: (kort og avmålt) Ida.
Hermine: (ertende) Var det ikke Ida Foss, da ?
(Prins Adler svarer ikke, og de sitter en stund i stillhet)
Adler: Hør her, kjære søster. Hva om jeg rir i forveien og får Ida unna før du og soldatene kommer og ødelegger landsbyen ?
Hermine: (spytter foraktelig i bakken, men virker samtidig litt forferdet)
Du har vel ikke tenkt å VARSLE landsbyen, har du ?
Adler: (litt beskjemmet) Neida. Bare Ida. Jeg kan få henne med meg bort fra landsbyen...
Hermine: Så mye styr for en simpel bondedatter ?
Adler: (agressivt og avvisende) JA.
Hermine: (trekker på skuldrene). OK, da. Men husk at hvis soldatene finner ut av dette vil de si ifra til far, og da får du IKKE min støtte !
(Prins Adler smiler usikkert, men nikker takknemlig til Hermine og går sin vei)

Forteller: Prins Adler kom frem til landsbyen tidlig på kvelden og snek med seg Morten Foss' datter Ida. De overnattet i en liten stue oppe i lia. På morgenen etter kom Prinsesse Hermine og kongens soldater frem til landsbyen. Det som deretter skjedde kan knappest kalles et slag...

(En bonde og bondekone springer over scenen med Hermine i hælene. Bonden roper "Berg deg sjøl Gunnhild" og forsøker å stoppe Hermine. Hun hugger han ned og forfølger bondekona inn bak scenen. Det høres et hyl... NB! Liket av bonden blir liggende til scene 3 er slutt!)


SCENE 3

Forteller: Utpå dagen er Prins Adler og Ida Foss på vei tilbake til landsbyen. Prinsen er bekymret for hva som kan skje når Ida får vite om det som har hendt i landsbyen, og forsøker å overtale Ida til å bli med tilbake til slottet.

Ida: (lett og livlig) Nei, jeg må vel se å komme meg tilbake. Bare en klem til, snille deg !
Adler: (Klemmer henne, men ser bekymret ut). Men, tror du ikke at det er bedre at du kommer med meg...
Ida: (Litt utålmodig) Dette har vi snakket om før. Hvis du skal ta meg med hjem, så får du gifte deg med meg. Eller vil det aldri gå bra. Forskjellen blir alt for stor...
Adler: (Sukker tungt) Jeg må vel kanskje det da...
Ida: (Litt overrasket) Vil du virkelig det ?
Adler: (Sukker enda tyngre) Jeg... jeg...
Ida: (Smiler ertelystent Men uansett er det jo ikke sikkert at jeg sier ja. Du må nok fange meg først ! (Sidestepper Adler)

Ida: (Plutselig, når hun får se liket, bråstopper Ida. Hun snur seg sakte mot Adler med et vantro uttrykk i ansiktet).
Borte...Helt nedbrent...
Adler: (Et trist uttrykk, ettersom han bare så alt for godt vet det Ida nettopp har oppdaget).
Jeg hadde håpet at...
Ida: (Sint nå, og hun blir stadig sintere utover i scenen)
Så du vet det ! Så du vet allerede at soldatene dine har svidd av landsbyen min ! OG drept alle mine venner og slektninger !!
Adler: (slår oppgitt ut med armene) Jeg vet...
Ida: Og likevel sa du ingenting til meg ?! (Det blir helt stille en kort stund, før Ida går helt bort til prinsen og dytter ham bakover)
Svar, din kujon ! Hvorfor kom du ikke og advarte oss ?! SVAR MEG !!
Adler: (Ser oppgitt ned i marken) Hvordan skulle jeg kunne si noe ? Du vet jo...
Ida: (Ser bort mens hun sier noe mer lavmælt) Nei, hvordan kunne du. Du er jo en av dem...
(Prinsen gjør mine til å si noe, men tar seg i det. Istedet tar han tak i armen til Ida som for å snu henne til seg, men hun rister bare armen hans av seg og går noen skritt unna. Der setter hun seg tungt ned på bakken)
Adler: (Blir stående) Men jeg berget ihvertfall deg...

(Ingen sier noe på en stund. Ida sitter på bakken og stirrer stivt fremfor seg, mens prinsen står usikkert ved siden av).
Ida: Og jeg mitt fe, som trodde at du var glad i meg. (Liten pause) Og at jeg var glad i deg...Nå vet jeg bedre.
(Stillheten senker seg igjen. Etter en stund er plutselig Ida på bena igjen, sinna som en tyrk)
Ida:Du burde latt meg også dø ! Hva skal jeg leve for når alle jeg kjenner er død?! MYRDET på det usleste vis og skjendigste vis av DINE soldater! GÅ DIN VEI, og la meg aldri se deg igjen...
(Prinsen skal til å si noe, men Ida dytter ham bort. Han snur seg og går av scenen, mens Ida går andre veien ut av scenen)
Adler: (Roper etter Ida fra kanten av scenen) Ida, hva som enn har skjedd i dag, så husk at jeg for alltid vil elske deg!
(Ida blir stående en kort stund som lamslått, før hun springer resten av veien ut av scenen)


SCENE 4:

Forteller: Etter å ha begravet sin far, plukker Ida opp en vandrerstav fra ruinene av landsbyen og gir seg avgårde. Hun vet ikke hvor hun vil, men hun har hørt at det i skogen finnes en gruppe fredløse som visstnok skal kjempe mot tyrannen. Kanskje hun der kan finne ro ? Etter flere uker på vandring er det en sliten Ida som møter på en svarthåret dame i en glenne i skogen...

Ida: (til den svarthårete) Goddag.
Turi: (ser avmålt på Ida og holder sin stav vaktsomt ved siden av seg. Snakker med hånlig stemme).
Er det blitt trygt for bondetamper å ferdes i skogen nå ? Gjør vi så ille dårlig jobb ?
Ida: (blir også litt avmålt, men ignorerer Turi's forsøk på å terge henne opp)
Jeg heter Ida Foss, og er på jakt etter en gruppe fredløse som skal være her i skogen. Vet du hvor de bor?
Turi: (lener seg på staven og ser interessert ut) Og hva om jeg vet det ?
Ida: (Litt irritert) Da kan du kanskje ta meg med dit, for jeg har tenkt å slutte meg til dem !
Turi: (rister oppgitt på hodet) Ta deg med dit ? Er det nok krefter i deg til å holde ut som fredløs da ? Du SER ganske puslete ut (Turi hever staven til utfordring)
Ida: Jeg vil ikke slåss. Jeg er bare ute etter noen opplysninger...
Turi: (Smiler skjevt) Tror du jeg står her med staven hevet for moro skyld ?
Ida: (Trekker på skuldrene) Så la det bli kamp da.

(De to kvinnene braker sammen i en voldsom kamp, som ender med at Ida avvæpner Turi og tvinger henne overende).

Ida: (Andpusten og innbitt) Nå som du har fått tilfredsstilt din kamplyst vil du kanskje fortelle meg hvor de fredløse er?
Turi: Slipp meg opp først !
Ida: (Lar nølende Turi komme seg på bena) Nå, hva blir det til ? (Etter en kort pause) Må jeg banke deg en gang til før du svarer ?
Turi: (Overraskende vennlig) Neida. Det blir ikke nødvendig. Du har slått meg og er sjefen min nå.
Ida: (Meget overrasket) Mener du at....
Turi: (Nikker bekreftende) Akkurat. Jeg var de fredløses leder. Nå har du overtatt. (Hun bøyer seg ned etter staven og plukker den opp). Bli med meg bort til leiren vår, så skal jeg presentere deg for de andre...
(Turi tar Ida i armen og drar henne ivrig med seg ut av scenen)


SCENE 5:

Forteller: Ida forble de fredløses leder, for ingen av de fredløse kunne måle seg med henne i kamp. Aldri hadde de fredløse hatt en bedre leder, for det skulle vise seg at Ida var en dyktig strateg også. Få var de rikmenn som slapp fra de fredløses raid og overfall, og det var mang en fattig bonde som fikk hjelp fra Ida og hennes fredløse. Likevel var ikke Ida fornøyd med livet sitt. Hun følte at hun burde gjøre mere for å motarbeide kongen. Nesten to år etter at Ida kom til de fredløse, traff hun og Turi på en gammel kone ingen av dem hadde set før...

Volven: (Peker på Ida) Hei du. (Hinker bortover mot Ida). Ja du ja.
(Hun ser granskende på Ida, mens Ida og Turi ser overrasket ut).
Jeg kjente deg igjen med en gang jeg. Jada, det gjorde jeg for visst, det. Gammel er jeg nok, men jeg har da øyne i hodet ennå.
(Ida og Turi veksler blikk, begge trekker på skuldrene)
Ida: Jeg kan ikke huske å ha sett deg før.
Volven: (Gliser) Det kan du nok ikke nei. Å nei da, det kan du nok ikke. Gammel er jeg nok, men sett meg før har du nok ikke, så det er ikke så rart at du ikke kan huske å ha sett meg før. Å nei da (humrer litt for seg selv).
Ida: Eh- Nei vel. (Venter litt, men den gamle bare humper rundt henne og humrer for seg selv). Hvem er du da?
Volven: Ja, det skulle du nok ha likt å vite. He-he.Vitebegjærlige er de alltid i den alderen. Å ja da. Men navnet mitt er forresten uviktig. Og dessuten er jeg for gammel til å huske det. Å ja da. Slik er det. Alt for gammel. (humper rundt Ida og snuser på henne)
Ida: (Litt utålmodig) Er du ferdig med å se på meg snart ?

Volven:(Retter seg opp og ser stramt på Ida). Nå vel. Så du er utålmodig. (Mykner litt igjen): Ja, ja, det visste jeg jo. Jammen gjorde jeg det, ja. Jeg skal si deg en ting jeg. Det er at du er en av de som ikke er din egen, du.
(Ida og Turi veksler blikk igjen, Turi tar seg til pannen)
Ida: (Vet ikke helt hva hun skal tro). Tullprat.
Volven: Hva, fornærmer du meg ? Akkurat som om ikke jeg er gammel nok til å vite hva jeg snakker om. Hmmf. Jeg har vært med på dette lenge jeg. Ja det har jeg det. Og jeg ser mange ting som du ikke ser. (Hun veiver i lufta over hodet på Ida med staven sin). Se her du. Strenger. Usynlige, men like fullt er de der. Joda, mitt barn. Du er Wedans utvalgte og ikke din egen. Hører du det ?!
Ida: Hva mener du med det ?
Volven: Det jeg sier selvfølgelig. Du er Wedans utvalgte. Han er din herre og mester, for du er den første av hans utvalgte. Men han vil også være leder for mange etter deg. Ja helt til den siste av dere. Hun blir forresten kvinne hun også, slik som deg. Ja, slik er det. For det har jeg sett ja. Gammel er jeg nok, men såpass mye ser jeg. Å ja da.
Ida: Men...
Volven:Nei da. Ikke spør. Du skal bare lytte til det jeg sier. (Hun konsentrerer seg. Ida og Turi står utålmodig og venter). Du vil bli en mektig kriger. Ja det vil du. For det kan jeg se, kan jeg.
Turi: (skeptisk) Gamla er spik spenna gæern! (Griper tak i Ida og trekker henne med seg)
Ida: (Stopper og river seg løs fra Turi)
Nei. Jeg vil høre mer.
Volven: (Hinker frem og dytter Turi bort fra Ida med staven) Utålmodig er du, Turi. Og verre skal det bli. Forræder er du nemlig, og for den tjenesten vil Ida bli din bane. (Hun dytter bryskt Turi bort).
Turi: Ida, nå kommer du for nå gidder jeg ikke å høre mer på denne gamle damen. Hun prater jo over seg.
Ida: (ser usikkert fra Turi til volven og tilbake til Turi igjen). Jeg sier jo at jeg gjerne vil høre dette.
Turi: (Trekker irritert på skuldrene). Da går jeg ! (Snur seg og tramper ut av scenen)

Ida: (til volven) Fortsett du.
Volven: Joda. Klokt gjør du i å høre på meg. For selv om jeg er gammel har jeg sett mye. Å ja da. (Pause). Dessverre har jeg allerede fortalt deg alt det gode som vil skje. Men det er mye vondt å se også. Å ja da. Og du vil ikke være lenge ved maktens tinde. Å nei da.
Ida: (ettertenksomt) Så jeg vil få min hevn over kongen ?
Volven: Hevn ja. Joda, jeg ser at du vil det. Ja, alle vil falle. Jammen vil de det. Du og Turi og Adler og Hermine og kongen. Joda. Alle vil dere dø. Og du på den verste måten av alle. Spist opp innenfra av en sykdom du ikke kan bekjempe.
Mens hun snakker har volven stadig nærmet seg Ida, og snust på henne. Når hun sier det siste stikker hun ansiktet sitt opp i Idas og tar på magen hennes. Ida river seg løs fra volven med et skrik.
Ida: NEII! (hiver etter pusten). Jeg tror ikke jeg vil vite mer allikevel. (Hun går mot kanten av scenen). Jeg håper du unnskylder meg når jeg ikke sier på gjensyn ?
Volven: Neida, mitt barn. Men før du går (Ida stopper opp et øyeblikk) Jeg ser et annet valg. Jada det gjør jeg. To kommer til å elske deg. Velger du kjærligheten vil det blir dine beste stunder...
Ida: (skjelver svakt og går).
Volven: (rister på hodet) Ja, ja. De unge er seg selv like. Alltid bekymret for morgendagen. Men i dette tilfellet har hun sannelig grunn til det ! Å ja da. (Reiser seg, tar med seg staven sin og hinker av scenen)


SCENE 6:

Forteller: Slik gikk det altså til at Ida fikk høre om sin fremtidige skjebne. Den vinteren som kom etter denne hendelsen ble uvanlig hard. De fredløse slapp etterhvert opp for mat, og måtte snike seg ned til bygdene for å stjele mat. Som den gode leder hun var, delte Ida også denne oppgaven med sine folk. Men så gikk det ikke bedre til enn at hun en vinterdag kommer til en landsby der kongens soldater nettopp har hengt enn såkalt opprørsk bonde fordi han hadde nektet å betale såkornet sitt inn til kongen i skatt. Ida blir så sint at hun velger å konfrontere soldatene og dreper flere av dem. Tilslutt er det bare kronprinsens væpner Jomar som er igjen som overlevende. Utfordringen ??

Jomar: (Holder seg om armen mens han stønner frem) NÅ vet jeg hvem du er Ida Foss. Prinsen har snakket med meg om deg.
Ida: (Rasende går hun frem og griper om Jomars underkjeve og trekker ham mot seg) Hva vet du om Prins Adler ? (Hun slipper taket i Jomar)
Jomar: (Stammer frem) Jeg-jeg vet bare at jeg er væpneren hans og at han sier at han fortsatt elsker deg og at...
Ida: (Fortsatt rasende) Det holder
Jomar: ... og at han elsker deg...
Ida: (Slår til ham) Jeg sa DET HOLDER. (Pause, der både Ida og Jomar hiver etter pusten). Og hvis du ser den slampen, så si ham at jeg aldri KAN tilgi ham for hans svik. (Hun snur på hælen og marsjerer ut)
Jomar: (Himmelfallen, roper etter henne) Men, men, han elsker deg jo. Det er helt sant !

JOMARS STORE MONOLOG!


ANDRE AKT:

SCENE 7:

Forteller: Som dere husker fra før pausen, så kom Ida seg unna kongens soldater i landsbyen. Ja, hun kom seg ikke bare unna, men hun fikk til og med overbrakt en utfordring til kongen. Aldri før hadde noen våget å utfordre kong Gruber, og han var rasende over denne bondedatterens uhørte frekkhet. Han trengte noen å la det gå utover, og la skylden på sin sønn, prins Adler, som burde ha hindret henne i å flykte...

Kongen: (sitter på sin trone og ser utover tronsalen. Tilstede er også Hermine og Adler, samt væpner Jomar. Kongen henvender seg til Jomar først)
Nå ! Du er sikker på at det var Ida Foss !
Jomar: Ja, herre konge !
Kongen: Helt sikker ?
Jomar: Helt sikker, herre konge !
Kongen: (reiser seg og eksploderer) Så hvorfor i alle dager er hun ikke her som vår fange nå da!
Jomar: (Krymper seg og svarer forsiktig) Eh, vi forsøkte, men...
Kongen: (tordner) FORSØKTE ?! Mener du at fire av mine beste soldater ledet av en kongelig væpner ikke greide å få tak på en ussel bondedatter ?
Jomar: Eh, hun kom overraskende på oss, og...
Kongen: NOK ! Det er nok fra deg, væpner. (etter en pustepause synker kongen ned på tronen igjen og vinker Adler bort til seg). Nå, Adler. Vet du hva dette betyr ?
Adler: (Prøvende) At hun har sluppet unna igjen ?
Kongen: (Bitende) At DU har latt henne slippe unna igjen.
Adler: Det var Jomar!
Kongen: Akkurat som du gjorde den gangen dere fikk beskjed om å ødelegge landsbyen til hennes far...
Adler: (Ser overrasket bort på Hermine, som for en gangs skyld unnviker blikket til Adler og i stedet stirrer opp i taket). Hva- hvordan vet du det ?!
Kongen: Hermine har fortalt det.
Adler: (Snur seg mot Hermine og stirrer fortvilt og sint på henne) Hvordan kunne du ? Du lovte jo...
Hermine: (spytter i gulvet og glor tilbake på Adler. Snakker med uskyldig stemme) Jeg har ikke lovt noen ting jeg. Selvfølgelig måtte jeg fortelle far at du samarbeider med fienden !
Adler: (ser sjokkert fra Hermine til kongen tilbake til Hermine). Jammen...
Kongen: Nok om dette også. Hermine har gjort det enhver kongetro burde ha gjort. (en pause). Dette betyr selvsagt at du, Adler, IKKE har gjort det enhver kongetro burde ha gjort. Tvert imot, du samarbeider med den verste fienden vi har hatt. For en slik forbrytelse finnes det bare en straff, DØDEN !

Adler: Ja det er vel det. Og jeg fortjener å dø. Her har jeg trofast tjent deg i alle år. På din befaling har jeg myrdet, drept og brent og det som verre er. Men er det dette jeg skal dø for. Nei. Den ene gode gjerningen jeg kan se tilbake på, den ble min bane. Så jeg går i døden, herre konge. Men ikke for deg. For de overgrep jeg har begått i ditt navn, og som jeg var for svak til å hindre.

Kongen: Du får gi ham banesår du da, Hermine !
Hermine: (overrasket, men hun kommer seg fort og trekker sverdet sitt, spytter skråen i bakken og går mot Adler).
Ned på kne, du forræderiske bror.
(Adler kjemper med seg selv en kort stund, men adlyder og går ned på et kne foran Hermine. Jomar skal til å trekke sverdet, men tar seg i det og blir stående urørlig).
Hermine: Har du noe MER du skal ha sagt, kjære bror ?
Adler: (ser opp på Hermine og sier bestemt) Måtte Ida få tak på dere og hevne meg!
Kongen: Bli ferdig, -kronprinsesse- Hermine ! Vi har det travelt.
(Hermine hugger mot Adlers hals, og Adler faller om).


SCENE 8:

Forteller: Jomar syntes nok ikke at dette hadde gått helt rettferdig for seg. Samme natt snek han seg avgårde for å finne igjen Ida og fortelle henne om skjebnen til hennes kjære prins. Det går ikke bedre enn at han havner på villstrå i den mørke skogen. Han aner ikke hvor han er da det plutselig dukker opp en kvinne med svart hår på stien foran ham...

Turi: (ertende) Hei. Hvor er du på vei da, min lille Neinus-baron ?
Jomar: Jeg er på jakt etter Ida Foss. (legger raskt til) Hun er også kjent som Ida Fredløs.
En annen fredløs har i mellomtiden sneket seg innpå Jomar bakfra. Han ser på Turi for å få signal om hva hun vil han skal gjøre
Turi: (på vakt nå) Hva vil du med henne ?
Jomar: Jeg har en beskjed til henne.
Turi: Fra hvem da ?
Jomar: (nøler) Fra prins Adler.
Turi: (roper ut) Ta ham ! (Den fredløse slår Jomar i bakken og avvæpner ham. Jomar blir deretter bakbundet, og hales på bena)
Turi: Bli med oss du, så skal du få treffe Ida !
Den fredløse: Og jeg tror ikke hun blir det spor glad for å se deg, min lille jålebukk.
Jomar: (fraværende og lettere sjokkert) Jomar. Navnet er Jomar.
Den fredløse: (gir Jomar en kilevink). Frekk er du også ! (Jomar føres av Turi ut i skogen)

Forteller: Etter en for Jomar meget ubehagelig tur kommer de tre frem til de fredløses leir og går bort til bålet der Ida sitter.

Turi: (tvinger Jomar ned på kne ved siden av Ida). Denne fyren ønsker å treffe deg, Ida. Han sier han har en beskjed til deg. (Turi dropper ned ved siden av Jomar. Jomar skal til å si noe, men Turi kommer ham i forkjøpet). Og du holder kjeft inntil du blir spurt !
Ida: (etter en liten pause) Jeg kjenner deg igjen fra landsbyen. Du er Adlers væpner, er du ikke ?
Jomar: (nikker) Jeg er Jomar.
Ida: Hva bringer en kongens mann hit til oss ? Jeg trodde jeg hadde sendt deg tilbake til kongen med klar beskjed om hva som venter ham!
Jomar: Kongen henrettet prins Adler fordi han ikke fikk tak i deg i landsbyen...
Ida: (blir blank i blikket og blek i ansiktet) Hva er det du sier ? Er Adler død ?
Turi: (dytter Jomar i bakken) Ikke hør på ham, Ida. Han lyver. Det er sikkert en felle. (ser spottende på Ida) Dessuten trodde jeg at du ikke brydde deg om denne kronprinsen...
Ida: (til Turi) Hva jeg bryr meg om og hva jeg ikke bryr meg om er ikke din sak ! (Pause) På den annen side er det fornuftig når du sier at det kanskje er en felle. (snur seg mot Jomar) Hva sier du, gutt ! Hvordan kan vi være sikker på at det du sier er sant ?
Jomar: (bøyer hodet og stirrer i bakken) Dere kan ikke. Jeg skjønner det. (brått rykker han hodet opp) Så gjør med meg som dere ønsker. Mitt liv er verdiløst likevel nå når den jeg skulle tjene er død.
Ida: (veksler blikk med Turi, nikker så til Jomar) Hør her. Vi skal sjekke opp historien din, og dersom den viser seg riktig, vil vi sette stor pris på at du, med stor fare for ditt eget liv, var den første som fortalte oss dette. Inntil videre forblir du en av oss. (ser på Turi) Turi, sett han inn i Tjalves avdeling, og send ut Tina og Eber for å finne ut om det er noe i det gutten har fortalt oss...


SCENE 9:

Forteller: Idas speidere kunne fort bekrefte for Ida at Adler var død. Dermed ble Jomar akseptert blant de fredløse, og fikk en plass som assistent til Ida. Året etter våknet Ida en dag av at hun hadde vondt i maven. Heleren hadde ingen mulighet til å gjøre noe med det vonde, og Ida skjønte at det volven hadde sagt var sant. Det begynte å gjøre noe med kongen. Ida intensiverer derfor sitt bondeopprør, og stadig nye grupper slutter seg til hennes arme. Og trofaste Jomar står alltid ved hennes side...

Jomar: Vet du, Ida. Jeg tror jeg kan forstå min herre. (Han skotter usikkert bort på Ida, som sitter noe åndsfraværende og spikker på en pinne. Hun er preget av sykdommen). Ja min tidligere herre altså.
Ida: M-hmm. (Hun enser ham knapt et blikk).
Jomar: Han var veldig forelsket i deg. (Lang pause). Det vet du kanskje ?
Ida: (ser plutselig meget skarpt på Jomar) Hva som foregikk mellom oss har du INGENTING med. Dessuten kan du ikke forstå det. Er det klart ?
Jomar: (Litt forskrekket). Jeg mente bare, ja , jo, altså, at jeg kunne forstå ham. (Ida ser fortsatt surt på ham, men han fortsetter stotrende) Ja, jeg er vel egentlig litt enig med ham. (Jomar ser bort. Han klarer ikke Ida's halvt anklagende blikk). Ja, jeg tenkte bare å si at jeg, ja, er egentlig litt ledig da. Hvis du kunne tenke deg, ja, du vet...
Ida: (Reiser seg og ser fortsatt kaldt på Jomar, som står halvt vendt bort fra henne). Hvis du har noe du føler er usagt mellom oss, så spytt ut, gutt. Si det klart og tydelig !
Jomar: (kjemper litt med seg selv, men så løper han bort til Ida og går ned på kne foran henne). Ida, jeg elsker deg. (Han ser bedende opp på henne). Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, og har gjort det siden jeg så deg første gang. (Ida blir enda litt strammere i ansiktet). Ida, finnes det ikke en liten plass, ja en ørliten plass for meg i ditt hjerte ?
Ida: NEI ! (Jomar trekker seg sammen. Hodet faller fremover og skuldrene blir lute. Hendene, som for et øyeblikk siden var fremstrakt, henger nå oppgitt ned langs siden på ham. Etter en lang stillhet begynner han å reise seg. Ida synker ned i stolen igjen, og før Jomar rekker å reise seg, tar hun hodet hans mellom hendene sine, og gir ham et kyss på pannen)
Ida: Hør her, Jomar. Jeg har kun elsket en mann i mitt liv. Ingen andre kan ta hans plass. Jeg liker deg, ja jeg respekterer deg også, men prøv ikke å komme for nær meg. Det vil bare føre til ulykke for deg ! (Hun snur seg bort og slipper Jomar's hode). Dessuten har jeg ikke lenge igjen. Det alene taler for at jeg må holde meg unna kjærlighetseventyr.
Jomar: (Glir noen skritt bort, men bestemmer seg tydelig for å gjøre et siste forsøk. Han snur seg igjen mot Ida). Jeg, jeg kjenner til sykdommen din, og vet at du ikke kan bli min så lenge. Men det forandrer ikke på hva jeg føler for deg. (Bedende) Ida, la meg få støtte deg i den tiden du har igjen. Vær så snill.
Ida: (Snur seg helt unna Jomar, slik at hun står med ryggen til ham). Gå, Jomar. Fort, før jeg gjør noe jeg vil angre på. (Jomar står rådvill en stund, inntil han snur og går. Ida roper etter ham). Og nevn aldri mer dette temaet i mitt nærvær !

Ida setter seg tungt ned igjen og skjuler ansiktet i hendene. I bakgrunnen høres volvens stemme:
Jeg ser et annet valg. Jada det gjør jeg. To kommer til å elske deg. Velger du kjærligheten vil det blir dine beste stunder...

Ida: Regler og ansvar, det er de bånd som binder meg.
Mine handlinger springer ut av mitt hjerte, og hadde jeg handlet anderledes ville jeg ikke lenger vært tro mot meg selv.
Noen ganger kan vi selv velge de stier vi går.
Noen ganger er det andre som gjør valgene.
Og noen ganger er der intet valg....
Så bruk meg da Wedan, jeg er ditt redskap...
Jeg har gjort mitt valg.


SCENE 10:

Forteller: Stadig sykere vinner Ida større og større oppslutning. Men ikke alle er like fornøyd med Idas fremgang. Turi er en av de som overhodet ikke liker at de fredløse går fra å være en utbrytergruppe som skal se etter sine egne behov og til å bli en gruppe som kjemper for frihet og rettferdighet. Hun liker heller ikke at Jomar mer og mer tar over som Idas fortrolige general...

Turi: (Går inn til Ida og Jomar, som diskuterer ivrig. Ida sitter, mens Jomar står ved siden av).
Ida, jeg må snakke med deg !
Ida: Hva er det ?
Turi: (Litt nølende) Jeg liker ikke helt den nye situasjonen...
Ida: (tålmodig) Hva er det med situasjonen du ikke liker ?
Turi: Det er dette med at vi nå liksom skal være slike frihetsforkjempere...
Ida: (Litt skarpere) Ja, hva med det.
Turi: Jeg bare liker det ikke. Det er det at nå er vi erklærte motstandere av profesjonelle soldater. Det er farlig det, Ida. Mye farligere enn det vi holdt på med når vi var fredløse...
Ida: Mulig det, men dette dreier seg om mer enn du tydeligvis kan forstå.. Det dreier seg om skjebner, og om blodhevn mot kongen på grunn av min far.
Jomar: (skyter inn) Og Adler.
Ida: Ja, og Adler.
Turi: (Fortsatt litt nølende) Ja, det er nettopp det jeg mener. Ja, at du har blitt for fiksert på dette med kongen. (Det blir helt stille en kort stund)
Ida: (Irritert) Jeg er vel ikke fiksert !
Turi: Joda, det er du. Og det går utover alle oss. Vi som er fredløse her hadde aldri forventet at vi skulle gå i kamp med profesjonelle soldater å slagmarken. De fleste er her fordi de ikke greide seg med sin lille gårdlapp og de tyngende skattene, og de har ikke på langt nær den trening og den motivasjon som skal til for å starte en liten krig (hiver etter pusten) Og ihvertfall ikke på grunn av en oppkomling av en bondedatter med en fiks ide om å bli den neste kongen !
Ida: (Iskald) Har du noe imot mine beslutninger når det gjelder de fredløse, Turi !
Turi: (Like iskald) Ja, jeg har faktisk det.
Ida: (reiser seg tungt fra stolen og griper etter stokken sin) Da får vi avgjøre dette en gang for alle. (hun hever stokken til utfordring) På den tradisjonelle måten dere alltid har benyttet (spottende når Turi nøler) eller er du for feig til å stå for dine meninger, Turi ?
Turi: Jeg er ikke feig, men vi vet begge hvordan dette gå. (Hun ser Ida rakt inn i øynene, men hever ikke stokken)
Ida: Så gå da, Turi. Og husk dette: Så lenge du har meninger om hvordan vi best skal oppnå MINE mål, er du velkommen til å snakke i mitt nærvær. Ellers kan du holde munn med dine bekymringer.
Turi: Javel. (Snur seg og går)

Ida: (til Jomar) Hold et øye med Turi du. Hun er ut til å ha tvil i seg...
Jomar: (Nølende) Jeg skal gå. Men Ida (han ser på henne) Jeg tror du kan komme til å angre dette.

(utenfor møtes Turi og Jomar)
Turi: Nå, så Ida har satt deg til å passe på meg ?
Jomar: Neida.
Turi: (spytter i bakken) Jovisst har hun det. Hun stoler ikke på meg lenger.
Jomar: Joda, visst gjør hun det.
Turi: (spydig) Du er en flink spyttslikker, Jomar, men en dårlig løgner.
Jomar: Vil du slåss, kanskje?
Turi: (ler hånlig) Du er ikke min overmann slik Ida er, og heller ikke min likemann, Jomar. Legg fra deg sverdet før jeg skader deg...
(hvit av sinne går Jomar på, men Turi gir han et kakk i hodet slik at han blir liggende, og springer derifra)

Ida: (kommer ut når hun hører kampgny. Hun går tungt) Hva er dette for noe bråk ? (Hun ser Jomar liggende på bakken) Jomar, hva er det ? Hvor er Turi ?
Jomar: (kommer langsomt til seg selv) Hva, hvem, hvor ?
Ida: Jeg sa HVOR ER TURI ? Du skulle jo passe på henne.
Jomar: Oj. Jeg tror hun slo meg ut. ER hun ikke her lenger ?
Ida: (oppgitt) Nei. Så har det skjedd igjen, det volven spådde. At Turi skulle forråde meg. (Ida snur seg og går)


SCENE 11:

Forteller: Vel fremme hos kongen tok det ikke lang tid for forræderen Turi å få overbevist kongen om at hun visste hvor Ida befant seg. At hun visste å fortelle at Ida var dødssyk var heller ingen ulempe. Kongen innså straks at dette var den sjansen han hadde håpet på, og han sendte derfor ut prinsesse Hermine og en stor tropp soldater for å finne Ida, og ta henne med tilbake til slottet som fange. Turi ble med som guide...

Turi: De fredløse holder til litt lenger inne i skogen. Der er det en stor lysning i skogen mellom to skogkledte koller.
Hermine: (litt mistenksom) Er det nå sikkert at vi kan stole på deg ? Hva om du lurer oss inn i en felle.
Turi: (Med et lett flir om munnen) Du får velge mellom tillit til meg eller å mislykkes i oppgaven din, for sikkert er det at Ida kan ikke du finne på egen hånd hvis hun ikke vil bli funnet.
Hermine: (fortsatt mistenksom) Greit nok. Men du holder deg i nærheten av meg, og dersom dette ER en felle kan jeg love deg at ditt hode er det første som går...
Ida: (bryter inn fra siden). Du gjør nok klokt i å være mistenksom, Hermine ! (De to andre ser mot henne der hun står med Jomar ved sin side. Husk at den som har snudd sin kappe etter vinden en gang, godt kan finne på å gjøre det igjen. Særlig dersom første gangen var vellykket !
Turi: Bråkjekk har du nå alltid vært, Ida. Og stor i kjeften og. Men nå begynner kreftene dine å svikte.
Ida: (hånler) Jeg er nå ikke svakere enn at jeg vant over deg for en uke siden, Turi. Men du er selvsagt velkommen til å prøve igjen ! (til Hermine) Jeg håper PRINSESSE at du har lagt merke til at mine folk har omringet dine. Overgi deg så sparer du livene til dine soldater.
Hermine: Aldri! (Hun stormer mot Ida og Jomar, men felles av en armbrøstpil i ryggen.)
Ida: (puster og peser. Hugger hodet av Hermine og kaster det bort til Turi, som er blek). Her. Ta du hodet med til hennes far og fortell ham hva som skjedde.
Jomar: Si ham også at vi kommer etter for hans hode, så han får finne fram sverdet og begynne treningen dersom han vil unngå datterens skjebne. (Turi trekker seg tilbake)
Ida: (Roper etter Turi) Og Turi, la oss inderlig håpe at han ikke laster deg for denne dagen.
Jomar: Eller tror at du har forrådt ham og lokket Hermine inn i en felle...

(Når Turi har forsvunnet, faller Ida sammen. Jomar forsøker å hjelpe henne på bena, meget bekymret)
Ida: Nei, Jomar. Det nytter ikke. Det er snart slutt på mine krefter.
Jomar: Men, du må holde ut litt til. Vi er så nær nå.
Ida: Gi meg flasken.
Jomar: Hvilken flaske ?
Ida: Fra beltet mitt. En blå flaske. Skynd deg ! (hun griper ham i skjorten)
Jomar heller flasken i Ida).
Ida: (kommer seg sakte opp på bena igjen med hjelp av Jomar) Takk, Jomar. I denne flasken var mine siste krefter. Nå har jeg et døgn på meg, så vi må være ved slottet før daggry. Gi beskjed om å samle folkene ! (Jomar skal til å rope ut, men blir avbrutt igjen) Og gi Willa og Martin og Trygve beskjed om å løpe til landsbyene for å samle bøndene.
Jomar: (med et skjevt, men sørgmodig glis) Javel, sjef.


SCENE 12:

Forteller: Dermed satte alle seg i bevegelse mot slottet. På natten har Ida og Jomar sneket seg inn på slottet via en bakvei, mens Turi akkurat har nådd tronsalen der kongen tar imot henne. Utenfor venter de fredløse og bøndene...

Kongen: (Forferdet) Hva er det du sier ? Har de drept Hermine ?
Turi: (utålmodig) Ja, de har drept Hermine.
Kongen: Og nå er de ute etter meg også ?
Turi: Ja, det er de. Og de handler raskt. Jeg vil råde deg til å få soldatene på bena og dra ut i skogen for å ta dem FØR de får samlet seg. Ida har det nok travelt med det nå !
Kongen: (Vrir hendene sine i panikk) Jamen, ut i skogen nå på natten ? Da overfaller de oss sikkert...
Turi: Mulig det, men bedre sjanse enn det får du ikke. Det gjelder å benytte sjansen før det er for sent.
(Ida kommer ut på scenen med Jomar etter seg. Begge har våpnene klare)
Ida: Det ER for sent. Vi er her allerede, Turi.
Turi: Grip våpenet ditt, konge, og kjemp for ditt liv (hun griper sin egen stav og gjør et utfall mot Ida).
Ida: Du har ikke klart meg før, Turi. Hvorfor tror du at du skal klare det nå ?

(Igjen blir det en fektescene, der Ida og Jomar kjemper en ulik kamp mot Turi og kongen. Turi felles og Jomar og Ida får tilslutt kongen i en felle og avvæpner ham)

Jomar: Dette er for prins Adler (Han støter sverdet i kongen, som synker sammen)
Ida: Det var nok ikke så lurt å ta livet av ham. (hun trekker på skuldrene) Men gjort er gjort. (Hun synker ned på tronen, hvit i ansiktet, mens hun holder tilbake et stønn)
Jomar: Nå er du endelig dronning, Ida. (Han kneler foran tronen) Jeg hilser deg, dronning Ida ! Her er mitt sverd og min troskap.
Ida: (greier såvidt å få frem) Nei, Jomar. Ikke dronning. Jeg vil kalles admir. Det skal være tittelen min, og den har jeg fra Wedan selv, og ikke fordi jeg har vunnet over den forrige kongen. (Hun synker sammen i stolen) Dette er slutten, Jomar. La Wedan selv peke ut den neste admiren...
Jomar: Ida, Ida ! (Han tar hodet hennes i sin favn)
Å, du som betydde så mye for meg og min tidligere herre. Nå er du borte.
Wedan: (Kun som en stemme) Borte er hun. Slik var hennes skjebne. Nå er det du som er admir, Jomar. Gå ut og møt folket ditt, og la deg hylle i natt, for i morgen begynner ditt harde arbeide i folkets tjeneste.