Duellen

Dette eventyret ble plukket opp i Duneff, og omskrevet litt for å passe til Allfirdiske forhold

Marguerita: På oldemors tid levde det en magiker som het Cucullin langt, langt her ifra. Folk sa om Cucullin at han hadde temmet et kulelyn ved å slå det pannekakeflatt. Dessuten het det seg at når Cucullin trampet i bakken, kunne du merke det i hele firdafuret.

Millian: Ja, hvis man skulle tro alt som ble sagt om Cucullin måtte han være sønn av en gud - men man skal ikke tro på alt man hører, heller.

Marguerita: Cucullin var en stridbar magiker som skrøt av at han hadde vunnet dueller med alle kollegaene sine i hele riket. Alle så nær som Finn. Og ham skulle det snart også bli en råd med.

Millian: Ingenting var viktigere for disse magikerene enn å vise hvem som var sterkest og mektigst. Slik blir det jo ofte når folk har for lite nyttig å gjøre.

Marguerita: På denne tiden stod Finn nede ved kysten og laget jettegryter, men så kom han i tanker om at kona hans, Onag, satt alene hjemme. Siden Finn var en omtenksom mann, grep han straks staven sin og satte iveg.

Millian: At han hadde hørt Cucullin var på vei til kysten med en utfordring hadde selvsagt ikke noe med saken å gjøre...
Du Finn, hvorfor har du forresten lagt hytta di på landets høyeste fjelltopp? Det blåser jo så ille gæli' der at du må ha nattlue på om dagen!?

Tormalin: Jaa, det blåser jo litt, men litt må man jo ofre for landets beste utsikt!

Millian: Utsikten, ja. Fra hytta til Finn kunne de se det to dager i forvegen når noen kom på besøk. Da vet du Finn hadde god tid på seg til å finne ærend andre steder, hvis han ikke likte ganglaget på gjestene.

Marguerita: I alle fall var Finn snart hjemme og ga kona en klem så det knaket i ribbena.

Månestråle: Au!

Marguerita: Finn prøvde å late som ingenting, men det var ikke fritt at han var tynget av situasjonen.

Tormalin: (Sukk) Å nei, å nei! (Sukk)

Månestråle: Er det noe galt, Finn?

Tormalin: Galt? He, he, nei, hvordan kan du tro det?

Månestråle: Jeg synes bare du sitter der og akker deg?

Tormalin: Akker meg? Tull, kjerring!
(sukk) Hva skal det bli av meg?

Millian: Åja, vi vet hvordan det går når mannen prøver å holde noe skjult for kona si. Det gikk ikke mange timene før Onag hadde hele historien.

Tormalin: Og denne gangen kan jeg ikke trekke meg uten at det går på æren løs!

Månestråle: Ære? Ja, da er det ikke annet å gjøre enn å sette igang å bake da! (bretter opp ermene)

Tormalin: Bake? Onag, har du tenkt å forberede gravølet mitt? Søte, snille...

Månestråle: Nå skal du bare gjøre som jeg sier, så skal dette gå helt fint. Du kan starte med å gå rundt til naboene og låne bakeristene deres. I mellomtiden skal jeg yste. Vi kan vel ikke la gjesten vår gå sulten vekk? Forresten, kjøp med en alen blonder også. Jeg må pynte litt.

Marguerita: Finn gjorde som hun sa. Da han kom tilbake hadde Onag både ystet ost og satt brøddeig. Så tok hun ristene fra mannen, ellve i alt, og bakte dem inn i hver sin brødleiv. Den tolvte leiven lot hun steke som vanlig. Og mens brødleivene stekte, sydde hun blonde på Finns nattlue.

Månestråle: Sånn ja! Nå er vi klare til å ta imot Cucullin! Du skal bare ta på deg lua her og legge deg i vogga. La meg stå for praten. Det eneste du får si er gyyy og æææ!

Tormalin: Gy

Månestråle: Gyyy

Tormalin: Gyyy

Marguerita: Endelig banket det tungt på døra.

Månestråle: Kom inn!

Jupiter: Er han sjølen her?

Månestråle: Finn er bare ute et ærend, han. Sett deg ned og vent litt, så kommer han nok snart.

Jupiter: Det håper jeg da inderlig! Nå har jeg jaget ham fra kysten og opp hit, og enda kan han ikke sitte stille lenge nok til å ta imot en utfordring.

Månestråle: Å, er det _du_ som er Cucullin?

Jupiter: Ja.

Månestråle: Som er så sterk at du kan trampe jordskjelv på et helt firdafur?

Jupiter: Ja, jo, det vil si...

Månestråle: Tenkte jeg det ikke? Og du tror du kan banke Finn til kålrabistappe, bare fordi han har holdt seg unna deg? Vet du ikke at min Finn kunne mose deg til kålpudding med bind for øynene og en arm på ryggen? Den eneste grunnen til at du ikke har møtt ham ennå, er at han håper du skal ta til vettet og trekke deg for din egen helses skyld.

Tormalin: Gyyy

Jupiter: Nei hør nå her, lille frue!

Månestråle: ....men hvis du har tenkt å våge liv og lemmer på vente her, kan du vel først snu huset så blindveggen står mot vinden?

Jupiter: Snu huset?

Månestråle: Ja, det gjør alltid Finn når han er hjemme.

Tormalin: Gyyy

Jupiter: Snu huset? Ja, ja
(ser på Onag, "tar tak")
En, to tre - ugh!
(rister på hodet)
En to tre - nnnnngh
(rister på hodet, spytter i nevene, tar tak på nytt)
En, to tre, UUUAA
(Holder seg for brystet og puster tungt)

Månestråle: Sånn, ja! Det var gutten sin det. Nå synes jeg du fortjener en matebete, selv om mannen min ikke er kommet ennå.

Jupiter: Å, jeg skal da ikke være til bry...

Månestråle: Hvis du kommer helt fra kysten har du reist langt og er sikkert sulten. Nybakt, ristet brød har jeg, og Finn ville ikke like at jeg nektet gjestene våre føden.

Jupiter: Siden du nøder, så. Det lukter jo godt.

(Månestråle gir en leiv til Jupiter, og en til Tormalin.)

Millian: Vi kan jo gjette på hvem som fikk brødet uten rist.

Jupiter: (tygger) AU! (spytter og holder seg for munnen). Tennene mine! Kvinne, hva er det du har gitt meg?

Månestråle: Ristet brød slik Finn liker det! Du gir da vel ikke tapt for noe sønnen hans klarer med melketennene sine?

Jupiter: (prøver å bite på nytt, ynker seg) Jeg er ikke sulten likevel.

Månestråle: Nei, det hender jo folk mister matlysten foran sitt siste måltid.

Jupiter: Denne sønnen din, han tar etter faren, han da?

Månestråle: Ja, det må du vite! Guttungen er ikke året ennå, og allerede har han lært å trekke vann fra stener. Bare vent så skal du se!

Marguerita: Det var her Onag tok frem osten og lot Finn klemme vannet av den i stedet.

Tormalin: GYYY

Jupiter: Det må jeg si!

Månestråle: Ja, han er jo bare reivungen ennå, men om en tolv års tid har han vel lært styrke og vett nok til å være far sin til hjelp.

Jupiter: Nei, har du sett, jeg hadde jo rent glemt at jeg hadde lovet å være på Vang i overimorgen. Det rekker jeg ikke hvis jeg blir sittende her og vente. Takk for gjestfriheten. Finn og jeg får heller møtes senere.

Månestråle: Jamen, når du har gått den lange vegen! (Strekker på nakken) Jeg synes jeg ser lua til Finn mellom steinene der nede, da har han bare litt over en fjerdingvei igjen.

Jupiter: Det var leit, men det går nok ikke. Farvel.

Månestråle: Men kan du ikke i det minste passe på veslegutten her mens jeg er ute og tar inn vasken? Den må inn før duggen faller, og guttungen begynner alltid å skrike så fort jeg er ute av døra!

Jupiter: Ja vel, da, men la det gå fort!

Marguerita: Og Onag var ute av døra på et blunk.

Tormalin: ÆÆÆÆ!

Jupiter: Unger! Hei lille nussenuss, eh, kanskje du liker rangler? Denne har ringer på som skrangler!

Tormalin: GYYY. GNAFS!

Jupiter: Staven min!

Marguerita: Ja, Finn beit til så ringene knakk og staven sprakk og Cucullin sprang avgårde så fort han rakk og kom aldri mer igjen for å utfordre Finn.

Tormalin: Og det var eventyret om hvordan den mektige Finn sto seg i mot Cucullins utfordring. (Dukker unna for Månestråle, Millian og Marguerita, som alle prøver å dunke ham i hodet.)